De som har tolmod og vilje

Toralf Sandø ser i kronikken «Ikke gi meg de rene og ranke» (SA 27 01 2014) ingen mulighet for mennesket til å ta riktige, etiske valg. Vi i Tenk mer mener at riktige og etiske valg er det eneste riktige valget å ta. «Våre liv er ikke våre egne. Fra livmor til grav, er vi bundet til andre. Fortid og nåtid. Og med hver slem og hver god gjerning, føder vi vår fremtid.» Slik skriver David Mitchell i romanen Cloud Atlas.

Selv om vi lever i det 21. århundret, er vi ikke så siviliserte som mange vil ha det til. Krig, atomvåpen, forurensing av miljøet for pengers skyld, korrupsjon, slaveri og luselønnsarbeid finnes dessverre også i dag. Det er vanskelig å endre hele verden på en dag. Tja, det er nesten umulig, men skal det stoppe oss fra å «redde vår jord» og gjøre de gode ting som fører til at verden blir bedre? Handlingene trenger ikke være veldig store heller, akkurat som man ikke trenger å plassere en stor snøball på toppen av et fjell om vinteren for å få en stor snøball på bunnen. Å endre verden begynner med å endre seg selv.

Det er riktig at Framtiden i våre hender applauderer Storebrand for å ha fjernet selskap som utvikler kull, tjæresand og palmeolje fra aksjefondene sine. Storebrand fortjener honnør for etikken og evnen til å tilpasse produktene sine til et marked som er mer bevisst på klimaet. Nordmenn fortjener honnør for sine riktige og bevisste valg som ikke bare har gevinst i sikte, men som også ser på de miljømessige konsekvensene av sine pengeplasseringer. Dette skaper et nytt marked og behov for noe som sikkert mange vil anse som selvmotsigelse: etiske finansprodukter. Det er flott at forfatteren peker på bedrifter som kan elimineres fra portfolien hvis man vil investere enda mer miljøvennlig og etisk. De fleste vet jo ikke hva deres penger blir brukt til, og “penger sover aldri”.

Men de bevisste valgene kan gjøres enda mer spesifikke ved å velge helt entydige miljøvennlige og rettferdige produkter. Som forbruker kan vi velge rettferdige og økologiske produkter, og de fleste er klar over hvilke valgmuligheter som fins. Men mange er ikke klar over at det fins etiske og miljøvennlige finansinstitusjoner. I Norge har vi Cultura bank som «er den eneste norske banken som forteller innskyterne hva pengene brukes til. Vi er åpne om hvem vi låner ut penger til, og utlånsformålene vurderes etter sosiale og miljømessige kriterier.” De fleste vet ikke heller at det finnes bærekraftig turisme som Asilia Africa. Eller økologisk byplanlegging som i the Venus Project. Med filmen «Future by Design» viser Jaque Fresco og andre nytenkere hvordan vi kan leve annerledes. Det kan kalles revolusjonært, eller bare umulig å gjøre slutt på krig, sult eller forurensing av miljø, men det ikke er det – vi har teknologien og evnen – det er bare snakk om vilje.

Men miljøvennlige og rettferdige valg kan også være de minste valgene vi tar-»I dag skal jeg gå/ spise vegansk/ velge flere økologiske og lokalt produserte produkter «.
En del av denne artikkel er skrevet under en god middag på vegansk restaurant «rayen» på Calle Lope de Vega 7, Madrid. Deres slagord er «Good for you, good for the planet». Hvor skal vi hen hvis vi ødelegger vårt eneste hjem – Jorda? Indianerstammen Cree oppsummerer: «Når alle trærne er hugget ned, når alle dyrene har blitt jaktet, når alt vannet er forurenset, når all luft er utrygt å puste, bare da vil du oppdage at du ikke kan spise penger.»

Innlegget sto på trykk i Stavanger Aftenblad 15.9.2014

Skrevet av Anna Monika Murphy og Aud Jorunn Hakestad
Medlemmer av tenketanken Tenk Mer

Program for høsten 2014

Oljefattigdom – høstens tema i tenketanken Tenk Mer! 
Tenk mer! drøfter oljefattigdom i 3 samlinger denne høsten.

Etter kveldens foredrag, vil panelet møte foran publikum til samtale om hvordan olje gjør oss fattigere. Økonomisk og sosial ulikhet øker. Miljøet skades av oljenasjonene og de fattige rammes hardest. En hardt tiltrengt nytenkning hemmes av tilgangen til lettjente penger. Panelet høsten 2014 består av: Torfinn Ingeborgrud  (MdG Stavanger), Tale Østrem (Bibliotekar ved Randaberg bibliotek), Anthony A. Martins (Ingeniør i oljesektoren), Per Th. Grimnes (Sivilarkitekt, styremedlem i Naturvernforbundet) og Fredrik Sele (Steinerskolelærer, musiker, kulturarbeider).
Møteleder: Solveig Grødem Sandelson, Stavanger Aftenblad

 

Folkeakademiet Rogaland vil gjennom Tenketanken Tenk mer! søke å skape en arena for politiske samtaler der vi kan samtale og lytte i stedet for å diskutere. I et forum der kunnskap deles og deltakerne har respekt for andres holdninger og meninger, vil det være mulig å finne nye løsninger på viktige utfordringer i samfunnet. Målet er ikke alltid å finne svar på alt, men stille de riktige spørsmålene. Når tenketanken i høst skal samtale foran et publikum, vil også publikum bli utfordret til å tenke og reagere annerledes enn når de er lyttere til andre politiske debatter.

Tenk mer! startet i 2012 og er partipolitisk og religiøst uavhengig.
.
Graphic recording: Hilde Thomsen

Ta gjerne en titt på vår åpne blogg som deltakere og andre inviteres til å skrive innlegg på: www.tenkmer.no.

Vi samarbeider med Kapittel14, Stavanger kulturhus, og KåKå Kverulantkatedralen, Café Sting. Velkommen til tenketanken Tenk Mer!

Mer informasjon fås ved å kontakte:

Aud Jorunn Hakestad, audjorunn1958@gmail.com, tlf. 97731254 eller Ann-Karin Både, rogaland@folkeakademiet.no, tlf. 93492649

Program

 

ons 17.sept 19.30-20.30 The Norwegian Way av Amund Sjølie Sveen Kapittel, Sølvberget, Stavanger kr 100 / kr 50 medlem i FA Rogaland
ons 17. sept 20.30-21.30 Stavanger og oljå – Tenk Mer! panelsamtale Sølvberget, Stavanger Gratis
ons 17. sept 22.00-23.00 Tankesmie podcast og
live show:
 Hva gjør
Norge når oljen går tom
?
Kverulant Katedralen
Kåkå, Café Sting,
Stavanger
Gratis
man 20. okt 18.30-19.30 Jan Egeland, generalsekretær i Flyktningerådet:
Vi som skapte klimakatastrofene rammes sist og minst – og de uskyldige rammes først og hardest.
Kverulant Katedralen
Kåkå, Café Sting,
Stavanger
Kr 100 / kr 50 medlem i FA Rogaland
man 20. okt 19.30-20.30 Vårt klimaansvar – Tenk Mer! panelsamtale Kverulant Katedralen
Kåkå, Café Sting,
Stavanger
Gratis
ons 19. nov 19.00-19.45 Rapport fra framtida – FN’s togradersmål Foredrag av Helge Drange, professor ved Bjerknes-senteret, Bergen. Kverulant Katedralen
Kåkå, Café Sting,
Stavanger
Gratis
ons 19. nov 20.00-21.00 Rapport fra framtida – Tenk Mer! panelsamtale Kverulant Katedralen
Kåkå, Café Sting,
Stavanger
Gratis

Tenk nytt, Stavanger

Tenk nytt
Stavanger!
Tenk nytt så du ikkje plutseligt ein dag sitte der med skjegget i postkassen.
Det va sikkert veldigt
innovativt
og
snartenkt
og
politisk klokt…
det der med Arne Rettedal og de der den gangen.
Men det e lenge siden det nå.
Gamle dager kalles det.
Nå e det nye tider.
Hvertfall kan det ble det om det komme någen av vår tid så handle
innovativt
og
snartenkt
og
politisk klokt
Og framtidsretta!
Forfatteren av diktet, Tale Østrem, er medlem i høstens panel. Du kan høre henne og de fire andre deltakerne tre ganger i høst, når de samtaler om oljefattigdom.
september 12 / 2014

Hvorfor ikke biogassbiler?

Syklus for biogass

Syklus for biogas

Torje Strømme spør i debattspalten den 15.08. hvorfor ingen foreslår biogassbiler. Han har rett i at biogassbiler, akkurat som elektriske biler, er klimanøytrale i drift. At Torje Strømme og noen fler kjører på biogass er flott. I Norge har klimagassutslippene fra transportsektoren økt med 27% fra 1990. Når vi vet at utslippene må være tilnærmet null i 2050 ser vi at det haster å komme vekk fra fossilt drivstoff.

Den viktigste grunnen til at biogass ikke kan erstatte bensin og diesel i stor skala er at produksjonskapasiteten på biogass er begrenset.

Men det er også en annen grunn til at biogassbiler ikke kan bli framtidas løsning: Gassmotorene i busser og biler er modifiserte bensinmotorer. Som alle eksplosjonsmotorer har de dessverre en elendig virkningsgrad. Mesteparten av energien i biogassen går tapt, den blåses ut av eksosrøret i form av varm eksos. Alternativet til biogassbiler er heldigvis ikke å slippe biogassen ut i friluft, men å bruke den til oppvarming av bygninger og drivhus. Her er virkningsgraden mye bedre.

På Nord-Jæren har vi gassrøret og fyllestasjoner for biogass, men i resten av Norge er det ikke noe distribusjonssystem, og det vil bli svært dyrt å bygge det ut. Hvis biogassen skal brukes opp i kjøretøy er det mest aktuelt til flåtebiler og busser som kjører i nærheten av der gassen blir produsert.

Elektrisk strøm er allerede tilgjengelig over hele landet. Strømmen er en energibærer som kan produseres fra en rekke ulike kilder, i Norge kommer den nesten utelukkende fra fornybar energi. 5-6% av dagens strømproduksjon er nok til å drive hele den norske bilparken, og vi har rikelig med sol og vind til å øke produksjonen hvis etterspørselen og prisene stiger.

Vi vet at elektriske motorer har høy virkningsgrad, og at elektriske kjøretøy kan lages brukervennlige, med lang levetid og nesten uten vedlikehold. De er også overlegne kjøretøy med eksplosjonsmotorer på en rekke andre områder, de er for eksempel de eneste som kan gjenvinne bremseenergien. Dette siste er ekstra viktig for busser med mange stopp, og er en av grunnene til at den nye bussbanen må bli elektrisk.

Vi kan si at elektrisk transport innebærer et teknologiskifte, og fordi det er nødvendig og vi har svært dårlig tid må denne nye teknologien hjelpes fram med gunstige rammebetingelser.

Samtidig ser vi at aktører er ute på banen og prøver å hindre dette teknologiskiftet. De mektige oljeselskapene drømmer naturlig nok om at bilparken skal fortsette å være avhengig av det engangsdrivstoffet de kan tilby. Bilbransjen på sin side er bekymret fordi elektriske biler nesten ikke gir noe ettermarked. Vi kan se og lukte skittpakkene de serverer, men dette er etterhvert basert på så tynn suppe at det er lett å gjennomskue.

Skrevet av Torfinn Ingeborgrud

 

august 23 / 2014

Samarbeid gir bra trøkk

Det fine med samarbeid er at flere hoder tenker bedre enn ett, og sammen koker vi mange fine ideer. Gled deg til høstens Tenk Mer! i samarbeid med Kapittel festivalen, Sølvberget, Stavanger kulturhus og Kverulant Katedralen, KÅKÅ (Café Sting). Det blir spennende foredrag, forestilling og et panel som følger alle samlinger i høst. Tema: Oljefattigdom. Følg med, mer info kommer.

Den gode samtalen

Den grunnleggjande drivkrafta bak eit politisk engasjement er ønsket om endring. Me leitar etter nye løysingar når gamle metodar ikkje lenger fungerer. Det fører den som ønsker endring, i stadig konflikt mot det beståande. Nrk og Aftenbladet meldte denne veka at KverulantKatedralen startar opp til hausten i Café Sting. Når Kristoffer Stensrud nå investerer i KåKå, er det eit svært velkome initiativ. Han ynskjer kverulanten velkomen til byen og vil gi henne ei scene og eit publikum. Eg ser i likhet med Stensrud kverulanten som nyttig for byen vår. Demokratiet vårt er avhengig av at nokon stiller spørsmål ved det etablerte.

Kverulanten er eit engasjert politisk menneske, men ofte ein fri foggel. Ho ser seg ikkje nøygd med eit vedtatt partiprogram. Når noko endeleg er avgjort, er kverulanten på veg mot nye mål. Desse framstormande tankane er det Stensrud, Jan Inge Reilstad og Hallgeir Langeland vil gi ein talarstol. Men er det eigenleg det kverulanten treng? Nei, tenkjer eg. Det er nemlig noko mindre flatterande som kjenneteiknar kverulanten, og det er hennar manglande evne til å lytta. Å høyra på den veltalande kverulanten vil vera god underhaldning, men blir det endring av det?

Det er medspelarar kverulanten treng, ikkje motspelarar. I tillegg treng ho ei anna form enn debattforma, som nå rår i det offentlege rommet. I debattane me ser på TV og på politiske møter, er ingen interesserte i å lytta. Medan ein snakkar, tenkjer dei andre debattantane på kva dei skal seia når det blir deira tur. Målet er ikkje å komma fram til noko, men å knusa argumenta til motstandaren. Då er vegen kort til personangrep, latterleggjering og bruk av forvridde fakta. Debatten blir eit spel som me etter kvart ser tvers gjennom, og me vanlege folk forlet dette rommet. Me konsentrerer oss heller om ‘dei nære ting’ – treningsøktene, interiøret vårt og borna våre (i den rekkefølgja).

Men det som òg er konsekvensen, er at politikarane sjølve forlet dette debatt-spelet. I staden skaper dei seg det lukka rommet der dei kan samtala og gå i djupna i sakene. Døme på slike rom er tenketankane Agenda og Civita. Dei har kun inviterte medlemmer og bestemmer sjølve når tankar og idéar er modne for det offentlege. Med tanke på debattklimaet i det offentlege rommet er det lett å forstå kvifor slike tenketankar blir stifta. Det kjem mykje interessant ut frå Civita, til dømes. Men avarten av slike løynde samtalar ser me når ‘rådgjevarar’ og politikarar sit fortrulege saman og tenkjer løysingar som gagnar ein betalande 3dje-part. Stråmennene i First House og andre konsulentbedriftar si framste oppgåve er å kopla saman makt og pengar. Og det som kjem til overflata etter slike samtalar, er skremmande og uforståelege for oss ikkje-maktmenneske. Det har vist seg at regjeringa og Stortingspresidenten si avgjersle om å ikkje ta imot Dalai Lama, var tufta på råd frå First House. I desse dagane er det òg avslørt at First House forsøker å påverka avgjersla om at Oljefondet skal selja seg ut av kullbasert energi. Desse avsløringane viser at den lukka samtalen fort kan komma i galt spor og vera på tvers av folkemeininga.

Den offentlege samtalen er motvekta til dette. Han er uavhengig og fri og stiller makta til veggs når urett skjer. Initiativtakarane til KåKå ønsker ei gjenoppliving av samtalen og det er det som er mest gledeleg og spanande. Men me har ein veg å gå før me veit korleis me legg til rette for den gode samtalen. Visse kriterier er likevel kjende, men underkjent i debattkulturen: Deltakarane må vera opne for og ha respekt for andre sine meiningar. Dei må evna å setja seg i den andre sin situasjon.  Dei må òg setja seg inn i sakene og bidra inn i samtalen med faktabaserte argument. Dei må tala på vegne av seg sjølve, ikkje sitera frå ferdigprenta partiprogram.

Det er ein slik samtale eg vil lytta til og delta i.

Skrevet av Aud Jorunn Hakestad

Da jeg røyk på en nynazist

Etter at Stavanger Aftenblad og Rogalands avis meldte at Sølvberget hadde invitert til debatt om rasisme og ytringsfrihet og invitert den kvasi-nazistiske gruppa Borgervernet Rogaland, har det flommet over av motstand mot debatten i sosiale medier.

Jeg har ikke ytret meg og har nok tenkt som mange andre, at dette er komplisert, og slett ikke så enkelt som ytringene jeg har sett, tilsier:

På den ene sida: «Du kan ikke være tilhenger av ytringsfrihet og samtidig nekte ytterliggående grupper en arena.» På den andre sida: «Å gi dem en talerstol er det samme som å si at slike holdninger er akseptable.» Marcela Molina valgte å stille i debatten, men trakk seg i dag, p.g.a. massivt press fra venstreorienterte grupper i sosiale media. Per Morten Borgli, varaordfører i Sandnes og FrP-er, vurderer også å trekke seg. Slik det ser ut nå, blir det kanskje ikke noen debatt kommende torsdag… Det er kanskje like bra, for akkurat nå trenger Sølvberget en tenkepause. Et tema bør være motivene for å arrangere en slik debatt – er det bare i ytringsfrihetens navn at Borgervern Rogaland ble invitert, eller ønsket huset den PR-en som fulgte. Hvor går grensen for hva som kan snakkes om, er et viktig spørsmål? Et annet spørsmål er om vi har ord som kan møte påstander som er hinsides faktiske forhold og som baserer seg på en brun-svart tolkning av virkeligheten. Det er kanskje mangelen på ord, som gjør at folk flest kvir seg for å delta i nettdebatten? Jeg vil illustrere denne mangelen på ord, med en egenopplevd hendelse – om:

Da jeg røyk på en nynazist.

På slutten av 70-tallet ble Erik Blücher, lederen for nynazistene i Norge, invitert til å holde foredrag i Idunn gymnasiesamfunn på Stavanger katedralskole. Bak invitasjonen sto en nynazist ved skolen som satt i styret. Det slo ned som ei bombe og elevene og lærerkollegiet trakk invitasjonen tilbake. Men Blücher fortalte at han likevel ville komme til Stavanger for å vise sin støtte til likesinnede.

Det førte til en massiv mobilisering. På noen timer hadde vi mobilisert nok folk til å slå en ring rundt Kongsgård og hindre ham i å komme inn. I tillegg til elevene ved skolen, stilte fagforeningene fra Rosenberg verft, Stavanger Gummiindustri m.fl. opp. Studenter fra høyskolen kom og oppe på de lave murene sto eldre menn, som hadde opplevd krigen:

De ropte «Kast han i Breiavannet! Senk Blücher!»

Jeg havnet dessverre veldig nær de fire-fem og jeg ble veldig skremt av utseende deres, det overlegne oppsynet og de skremmende musklene på noen av dem. Sammenstimlingen førte til at politiet kom og fikk puttet Blücher og hans kamerater inn i en politibil. De ble kjørt til Sola og sendt hjem.

I diskusjonene som fulgte, var ikke standpunktet vårt nødvendigvis at vi ikke ønsket å debattere mot nynazister. Vi hadde hatt lange og heftige diskusjoner før denne hendelsen også, og den ene nynazisten på skolen vår fikk stort sett si det han mente. Vi trodde vi kunne overbevise ham med gode argumenter, ved å legge fram fakta som motsa det han mente og vi var faktisk gode lyttere også, fordi vi lette etter motargumenter.

En gang, i filosofi valgfag, stoppet det helt opp for meg. Jeg hadde brukt opp alle argumenter, jeg hadde ingen ord igjen som kunne overbevise ham. Hans tanker og holdninger provoserte meg langt inn i margen og jeg gikk til fysisk angrep på ham. Vi havnet i brytekamp på golvet i klasserommet og læreren måtte skille oss og roe oss ned. Etterpå innså jeg at jeg hadde tapt noe så grundig. Jeg skammet meg over at følelsene hadde tatt overhånd, og jeg ble fullstendig avmektig av at mine ord ikke strakk til. Hendelsen bidro nok til at jeg siden ble så mild og medgjørlig som de som kjenner meg nå, ser meg.

Nå, som helt voksen, ser jeg klarere at det å skape denne avmaktsfølelsen, er en del av retorikken til høyreekstreme. På 80-tallet bølget møtene mellom nynazister og anti-rasister i gatene, spesielt i Oslo, Arendal og Haugesund. Selv om det var høyresiden som var uttalt voldelig, med Hadelandsdrapene, væpna ran og angrep på antirasister, førte sammenstøtene til håndgemeng fra begge sider, men i de aller fleste tilfellene ble målet til anti-rasistene nådd – å forhindre at nynazister fikk si offentlig hva de mente.

Å forhindre nynazister å entre en offentlig arena, har vært taktikken helt til nå. Selv etter Anders Behring Breivik sitt nidingsverk, mangler vi ord til å møte rasistiske holdninger. Etter 2011 ble vi handlingslamma av avskyen vi følte. Det eneste vi greidde var å klemme hverandre og håpe at det hele kom til å gå over. Vi personifiserte ondskapen og trodde at den ble stengt inne sammen med ABB.

Det går en moralsk og etisk grense vi ikke kan trå over.

Det er på tide med en ny holdning til ekstreme tanker. Vi kan sannsynligvis gå hverandre i møte, men det går en moralsk og etisk grense vi ikke kan trå over. Kanskje er likevel en slik tilnærming verdt noe? Kanskje kan en i randsonen av nynazistbevegelsen, få noen motforestillinger, nettopp fordi vi stiller? Men vi må kunne si at så langt går vi, men her stopper vi. Disse grensene må vi selv gå opp, men ikke gjennom en hypa debatt en kort kveldsstund.

Skrevet av Aud Jorunn Haugen Hakestad

mars 21 / 2014

Meetup 19. februar kl. 19

Vi møtes i tenketanken onsdag 19. februar kl. 19. Stedet er Sølvberget, 1. etasje, midt i det nye biblioteklokalet. Sjekk ut https://www.facebook.com/tenkmer/events og http://www.meetup.com/Tenketank-for-nye-og-oppsiktsvekkende-tanker/events/165713252/ for mer informasjon.

Skrevet av Aud Jorunn Haugen Hakestad

februar 11 / 2014

Etisk handling er ikke mulig

Toralf Sandøs kommentar i Stavanger Aftenblad 27012014

Toralf Sandøs kommentar del 2

februar 03 / 2014

Meetup 29. januar kl. 19 på Sølvberget 1. et.

 

Neste møte i tenketanken er 29. januar kl. 19. Stedet er 1. etasje i Stavanger bibliotek. Velkommen! Du kan registrere deg som tenker i www.meetup.com 

januar 23 / 2014

Hør Per Fuggeli om mot

Per Fuggeli

Per Fuggeli

Per Fuggeli bør en lytte til. Han er en stor mann som sier kloke ord om det som betyr noe. Han er en ener blant oss, men «bryr seg om flokken sin». Da jeg hørte på dette foredraget, som tar ca. 35 min., ble jeg rykket ut av komfortsonen og opp i engasjementet. Jeg skulle ønske jeg var like modig som han. Men det skader ikke å prøve og feile.

januar 23 / 2014

Tenketank om klima og fattigdom på tvers av landegrensene?

Klimakrisen og fattigdommen kjenner ingen landegrenser.  

En transnasjonal tenketank?

Du inviteres til å delta i årets mest spennende prosjekt. Tenketanken er nå i tredje runde i Stavanger, men vi håper at runde 4 og 5 skal bli en tenketank med deltakere fra flere land.
Parallelt med 3. runde i tenketanken har vi i disse dagene begynt på søknader om prosjektmidler til en transnasjonal tenketank, altså en tenketank som engasjerer deltakere i mer enn ett land, og der vi samtaler om viktige samfunnsspørsmål. Temaet denne gang vil være fattigdom og klimakrisen.
Med deltakere fra flere land ønsker vi å utvide erfaringsgrunnlaget til deltakerne i alle landene som deltar. Vi, fra vårt ståsted i Norge, trenger korreksjoner for vår virkelighetsoppfatning. I tillegg er det mye større åpenhet og interesse om klimaspørsmål i andre land, jfr. økologisk mat i Danmark og den grønne snuoperasjonen i Tyskland. Slik det ser ut nå, er det mulighet for å få med ei gruppe i Uruguay, og i tillegg ei gruppe i London og København. Samtalene vil foregå over storskjerm, f.eks. gjennom Skype. Har du kontakter i andre land som du vil tipse oss om, er det veldig fint? Det som er om å gjøre, er å ha kontakt med andre, engasjerte mennesker, uavhengig av hvilket land de bor i.
Du inviteres til å være med i gruppa her fra Stavanger; enten i en periode i vår (april-mai-juni) eller i en tenketank til høsten (september-oktober). 
Vi trenger at du bryr deg og at du blir med, og jo tidligere du blir med, jo større innvirkning har du på hvordan det blir.
Nedenfor har jeg skissert ansvarsområder der vi trenger ildsjeler, eller tenkere, som vi har kalt det på den sosiale plattformen www.meetup.com.

Initiativgruppe

For den som er god til å formulere seg skriftlig og liker å planlegge, men også for den som er god til å overtale folk, liker å snakke med mennesker og brenner for saken. 

- forbereder søknadene i perioden januar-mars – mest arbeid i perioden 22.01-28.02
- innledende markedsføring
- opprette kontakt med gruppeleder/koordinator i hvert enkelt land som deltar
- bistå i å bygge opp gruppene i landene som blir med
- jevnlig kontakt med gruppene

Koordinator

20% stilling fra mars/april-november/desember.
(Daglig leder i Folkeakademiet Rogaland har sannsynligvis mulighet til å påta seg oppdraget)
- ha kontakt med gruppene i alle land
- ha oversikt
- ha omtanke for menneskene i prosjektet

Deltakere

Minimum 5/ maksimum 10 faste deltakere i tenketanken vår

Minimum 5/ maksimum 10 faste deltakere i tenketanken høst
Deltakerne forplikter seg til å følge reglene til tenketanken og til å møte de 4 gangene tenketanken har møte. Møtene varer ca. 2 1/2- 3 timer hver gang.

Innleder/foredragsholdere

Kan være medlemmer i tenketanken som bytter på å innlede, eller ekstern foredragsholder

Møteleder

(Kan gå på rundgang i gruppa.)

Markedsføring

Forbereder kampanje våren 2014 (mars-juni)
Trykt materiell
Online markedsføring
Sosiale media
Søkemotoroptimalisering (SEO)
(Kan være flere medlemmer i gruppa, men da med en ansvarlig)

IT-ansvarlig

-spesifisere teknisk utstyr, være koordinator for teknisk utstyr i alle landene og ha medansvar for at alle er online til avtalt tid. Sette opp SKYPE-møter på storskjerm

Fasilitator

(Kan gå på rundgang i gruppa). Skaffe lokale, utstyr (unntatt IT), klargjøre lokalet, mat/drikke
Det er mange andre små og store oppgaver som skal løses og som vi trenger frivillige til. Du ser kanskje noe du selv kan tenke deg å bidra med, eller du kjenner noen som kan bidra. Ta kontakt på mail, telefon, på facebook eller på meetup.
Skrevet av Aud Jorunn Haugen Hakestad
januar 23 / 2014

Større ulikheter er en fare for samfunnet

Ulighed er den store globale trussel melder den danske avisa Information. Da Jan Egeland i Flyktningehjelpen holdt tale i Stavanger i høst, viste han til at forskjellen mellom rik og fattig på begynnelsen av 1900-tallet var liten i forhold til nå. De rikeste var 2 – 3 ganger rikere. I dag er de rikeste 100 ganger rikere enn de fattigste. Jeg undrer meg over hvor mye rikere er det nødvendig å være? Selv i en egoisme-målestokk? På den andre siden hvor mye fattigere er man før man står mellom valget mellom å dø eller gjøre opprør?

Skrevet av Aud Jorunn Haugen Hakestad

januar 20 / 2014

Men hjelper det egentlig?

Rundt i verden ser vi at noen tar klimakrisen på alvor. I Hawaii er de i ferd med å forby plastposer. Med havet rundt seg på alle kanter og digre plastøyer flytende rundt på havet, er nok de i en posisjon der de lettere oppdager hva de enorme mengdene søppel gjør med havet, dyreriket i havet og dermed livsgrunnlaget til menneskene.

I Tyskland kalles det for «Die Energiewende» »In a nutshell, it describes the country’s politically supervised shift in direction from nuclear and fossil fuels to renewable sources of energy. This idea of a changing power path helps explain the literal translation: «energy turn.» The government says this transition will reduce security hazards and ensure Germany creates a greater share of its own power in future. På dette nettstedet kan du lese om et grønt engasjement på tvers av partiskiller.

I Nederland går en gruppe arkitekter sammen for å bygge øyer av all plasten som flyter på havet – de såkalte Recycled Islands.

Tesla-grunnlegger Elon Musk har redusering av CO2-utslipp som sitt viktigste mål. I dette intervjuet kaller han vårt energiforbruk for et eksperiment som må gå galt. Vi pumper så mye CO2 vi kan klare før vi når det punktet der jorda ikke kan tåle mer.

I Norge foreslår Miljøpartiet de Grønne å forby ødeleggelse av matjorda. De har ikke flertall ennå, men det nye er at det grønne alternativet er representert på Stortinget og kan sammen med SV og Venstre sette klimaspørsmål på dagsorden.

På møtene i tenketanken i januar og februar kan du selv bli med i samtalen om hva som nytter. Hva hver enkelt kan gjøre. Og ikke minst: Hvordan vi kan få opp interessen for en grønnere politikk og påvirke politikere og næringsliv til å tenke grønnere.

Astrid Bjerke fra Framtiden i våre hender holder foredrag og sparker oss i gang onsdag 22. januar kl. 19

 

januar 18 / 2014

#solamøtet og oss

Ta en kikk på twitterstrømmen med #solamøtet fra 13. januar i år. Sjelden har du sett så få av de du vanligvis følger, kanskje ingen av dine kollegaer eller venner, ingen i din familie – i det hele tatt – dette møtet er så fjernt fra vanlige folk at vi føler at det slett ikke angår oss.

Men den som er en topp-topp-politiker (ordfører el. Stortingsmann el. regjeringsmedlem), en næringslivtopp eller en rikssynser sitter og gjenkjenner tvitringen til sin bestekompis, styreleder eller golfpartner. Han (det er forresten noen kvinner også) nikker og smiler for under #solamøtet finner han nyttige, viktige og avgjørende ting som han er hjertens enig i.

Hva er dette Solamøtet? I flere år har viktige menneskene møttest en dag i året for å høre på hverandre snakke om Rogaland, om næringsutvikling (les olje) og politiske spørsmål. De har lagt kabal og spilt om framtida vår med snille journalister som bisittere. Ingen sier noe ufordelaktig om hverandre, ingen er for eller imot. Det er bare udiskuterbare fakta som blir lagt fram.

Resten av året er politikerne på farten i alle kommunene i fylket. De diskuterer saker og vedtar løsninger som ikke på noe vis rokker ved makteliten. Det er de politikerne vi har valgt til å avgjøre vår framtid. Men hvilken makt har disse? Kan de bestemme noe om antall arbeidsplasser? Kan de gjøre noe med boligprisene som skyldes en opphetet oljeøkonomi? Kan de stagge profittjaget?

Hvorfor bryr vi oss ikke? Hvorfor undrer vi oss ikke over at regionavisa refererer uten særlig kritiske kommentarer? Det kan være fordi møtet bare varer en dag og ser vi en omtale av møtet, er det glemt neste dag. For det kommer nyere nyheter og etter det de siste sportsresultatene og siste nytt om kjendisene.

En av disse nyhetene var at Statoil skal out-source noen av de interne arbeidsoppgavene til fattige land. Kostnadsnivået er for høyt i Norge, mener Helge Lund. På Solamøtet snakket Lund om hvor viktig det var å holde oppe trykket i oljeutvinninga. Han ville bevare og utvikle Norge som kunnskapsnasjon, særlig med tanke på hva Norge skal drive med etter at olja er slutt. Da trenger vi kompetansen for å utvikle annen energi og alternative arbeidsplasser. Hvordan kan han ha disse to tankene i hodet samtidig? Jeg tror en av grunnene er at han ikke blir motsagt, selv ikke av journalistene. Jeg tror at for å kunne utvikle noe som helst, må man møte motstand. Noen må stille spørsmålene og makteliten må være klar til å lytte.

Heldigvis var det en helt vanlig lærer bakerst i salen som tok ordet på møtet, ifølge Aftenbladet. Han snakket for elevene og lærerne. De som virkelig har bakgrunn for å mene noe om skole og kunnskap. Men det skulle også vært andre der, som kjenner pressområdet fra baksida.

Et alternativt Solamøte

Tenk deg heller et Solamøte der de med gull- eller platinum-kort må stå bakerst som tilhørere. Der er de mest meningsberettigede utstyrt med black-card, minnepinne med en fersk [fresk] presentasjon og taletid.

Geir fra Varmestuens venner inviterer på suppe. På talerstolen står en nigeriansk kvinne fra Strandkaien. Hun forteller om gjelda hun har hos menneskehandlerne. De holder hennes lille barn som gissel i hjemlandet til den er betalt. Neste taler er uføretrygda dykker i 60-årsalderen, fra før HMS-tida. Siden kommer jærbonden som har solgt jorda si til utbygging av industri- og boligområder. De kommunalt ansatte, som aldri kan tjene nok til å kjøpe sin egen bolig. Møtet må vare lenge, for nedover på talelista står mennesker som forteller om det andre Rogaland: Rumenere som er kommet for å arbeide hos oss, men som får luselønn og blir stuet 20 mann inn i en forfallen enebolig. Asylsøkere som bor mange år på mottak fordi kommunene ikke har råd til å ta imot dem. Unge mennesker som ikke tåler presset. Inuitter som overgir landet sitt til oljesandutvinning. Afrikanere som arbeider på store sukkerplantasjer i stedet for å dyrke mat til seg selv. Folk på jordomseiling som kan fortelle om søppeløyer så store som kontinenter. Talelista fylles med mennesker som har opplevd urett og som kan fortelle hvordan ulikhetene i samfunnet øker.

Etter å ha hørt disse talerne fylles vi av trang til å endre samfunnet vårt til et mer humant samfunn, der vi er mer opptatt av å dele med hverandre og å hjelpe hverandre enn å jage etter stadig mer penger. Skal vi sette i gang?

 

Skrevet av Aud Jorunn Haugen Hakestad

Ung og arbeidsløs i Europa

Alma - ung, velutdannet og arbeidsløs

Alma - ung, velutdannet og arbeidsløs

New York Times har idag en artikkel om å være ung, velutdannet og arbeidsløs i Europa. De forteller Abel Mendez’ historie og får dermed fram hva den økonomiske krisen betyr for et enkelt menneske. Det er viktig med slike oppslag i avisene. Statistikk viser kalde fakta, men Alvas historie får oss til å tenke med hjertet i stedet for. Etter at vi har blitt rørt og opprørt, kan vi gå tilbake til faktaene:

I land som Hellas og Spania er arbeidsledigheten blant de unge 50%. Det er altså annenhver ungdom i disse to landene som har det slik som Alva.

Tidligere i uka stod Merkel og Hollande fram og sa at de hadde løsningen på dette: Flere ungdommer bør bli tilbudt lærlingeplasser, trainee-jobber eller studier slik at de ikke blir gående ledige. Les mer om forslaget fra de to i blant annet Der Spiegel. Men så enkelt er det vel ikke? De trenger også en jobb de kan leve av.

Hva mener du om dette? Er det ikke på tide å tenke annerledes? Vil du være med å diskutere hva som kan gjøres? Tenketanken om fattigdom er avsluttet for denne høsten, men vi planlegger å starte opp igjen på nyåret. Du er hjertelig velkommen til å delta, både med innlegg på bloggen, og/eller ved å delta på meetups i tenketanken.

november 16 / 2013

Dr. J.Miguel Imas’ lecture on 13th November in Stavanger – presentation

Austerity measures (as a consequence of the financial crisis) in most European countries have contributed to create a new social landscape of dispossession, marginality and despair. Communities all over this landscape are struggling to subsist; something unimagined a decade ago within the European Project. Back then it was all about growth, spending and the ‘good life’. People as such were stimulated to spend, spend on new homes, cars or any other consumption item of desirable ‘brand’.

However Like the picture above, we seem to have transformed that picture of eternal and infinite growth and success into a nightmare of the worst kind. Ordinary people have come to pay a high price for the excesses of the previous decades. What is worst, they have suffered the most from the measures taken to pay for those excesses. They are the ones at the receiving end of measures taken primarily to revitalise (and reinforce) the current neoliberal economic system. In fact, these measures are designed to destroy the very social achievements attained by most ordinary citizens. In this new European landscape, more social divisions, inequality and neglect have been created from the edges of the Aegean Sea to the Spanish Atlantic coast.
Then, the question we need to ask ourselves is whether we can address this new divide that impoverishes large numbers of communities all across Europe from alternative positions, which emanate from the most affected communities themselves. That is, to look at the margins; the edges of institutional and corporate power to attempt to find creative solutions to our current financial, social (and moral) crisis. This is what I want to engage here in this dialogue, thanking the organisers for their invitation.

I based this presentation and discussion on research I have been conducting in Spain, Greece and Ireland (with other colleagues), where we are exploring the everydayness of communities who have suffered a full-blown breakdown in their lives (dreams) due to the crisis and austerity measures. Equally, I do not want to forget in this presentation other communities, beyond Europe, where I have conducted ethnographic research and where similar everyday experiences are lived. As hopefully, this presentation will create an ongoing dialogue on this most important matter here in Norway, it is their imagination, resilience, humbleness and community spirit which open possibilities of other kind to address this most important problem of our time.

In this talk, I want to present some of the visual material I have collected working in these three different countries. In particular, from a city in the south of Spain, in the region of Andalusia: Seville. Here, I have worked closely with my indefatigable colleague Dr. Lucia Sell, whose enthusiasm, and activism are commendable in support of all the different communities and families who are at the forefront of these painful measures. It is also a tribute to the families and community of La Corrala la Utopía (Utopia) whose endurance to overcome what otherwise can only be described as very precarious state of living is a testament of courage. To them, I thank you for the warm welcome and sharing their experiences, experiences that I can share now with you.
Now, I do not want to exalt here a particular community in detriment of others. In parts of the world, such as Latin America, people have been living since the inception of these countries in the world as we know it, in these conditions (or even worst). I simply want to illustrate what others may have not imagine in recent years was possible to experience here in Europe. We must keep this in mind in this dialogue. Defeating poverty in one part of the world may not do anything for other deprived communities. In fact, as our prevailing economic system has demonstrated, improving the quality of life in one part of the world, may create more poor conditions of life in other regions of the world.

Thus, the question pose in this dialogue presents serious complex issues that we may not be able to fully account for here at this meeting in Norway. We equally seem to be distance from the centres of power to start offering solutions that can be applied to tackle the issue. We seem small, distance and peripheral in this dialogue. Yet, this is an opportunity and not a handicap that can create the conditions to imagine other kind of solutions and social changes to the way our societies are run. The awareness and empathy that come from knowing what these embattled communities are experiencing and what they are doing to survive may present the space and opportunity for sharing alternative ideas that can subsequently be openly discussed in virtual forums, in different languages, and can mobilise people to finally wake up to the injustices some have to suffer in order to survive. Thinking from the margins may present this unique opportunity so I am pleased to share here my ethnographic experiences and thoughts with you.

Miguel is senior lecturer at the faculty of business and law, Kingston University. He holds a BSc and PhD in Social Psychology from the London School of Economics & Political Science (LSE). Miguel has undertaken extensive (visual) ethnographic research in Latin America where he has engaged with indigenous as well as deprived communities and organisations. He has also contributed to develop similar research in parts of Africa. From this work he has co-authored the Kukiya-favela organisation and the Barefoot Entrepreneurs stories of dispossessed and marginal people who live at the periphery of the global economy. He is a keen photographer and filmmaker, believing passionately that art plays an important role in translating human experiences around the world so others can appreciate and understand them and by doing so construct more participative, sustainable and collaborative organisation and society. He can be contacted at J.Imas@kingston.ac.uk

november 09 / 2013
Kategori Nyheter
Kommentarer Ingen kommentarer

Fri, uavhengig og åpen samtale

Agenda er en nyopprettet tenketank som skal bidra med nye tanker i den offentlige samtalen. Når milliardæren Trond Mohn nå også gir støtte til Agenda i tillegg til Civita, er det for å skape større interesse for politikk i befolkningen. Men hvordan kan en tenketank bli talerøret for vanlige folk? Er ikke de partipolitiske tenketankene bare enda en arena for politikerne?

Vi i Folkeakademiet Rogaland mener at politiske tanker skal kunne utveksles mellom helt vanlige folk, som deg og meg, gjerne med en politiker eller to med på laget. Vi satser på tenketanken Tenk mer!

Vi vil ha deg med som tenker. Du er lei av overfladiske diskusjoner på TV. Du føler deg sannsynligvis også utmattet med tanke på ideløsheten og usakligheten i debattene på avisenes nettsider og i de sosiale media. Du ønsker å bidra med innsiktsfulle tanker om spørsmål som opptar deg.

 

Til gjengjeld skal tenketanken Tenk mer! legge forholdene til rette for at gode samtaler skal finne sted og dermed gjøre det lettere for deg å delta. Tenk mer! skal fremme:

  • Frie og oppsiktsvekkende tanker
  • Fri meningsutveksling
  • Respekt for andres meninger
  • Åpenhet og dialog
  • Innsiktsfull medvirkning på web og i sosiale media
  • Grundighet i faktainnsamling og argumentasjon

Ta kontakt dersom du har et tema som opptar deg og dersom du ønsker å starte en tenketank rundt dette emnet. Tenk mer! inviterer også til samtale rundt forhåndsbestemte emner. Følg også med på http://www.meetup.com/Tenketank-for-nye-og-oppsiktsvekkende-tanker/

på fasilitator FA Rogalands nettside

eller https://www.facebook.com/events/166433526897982/?ref_dashboard_filter=upcoming

(Skrevet av Aud Jorunn Hakestad)

november 09 / 2013
Kategori Nyheter, Tenketanker
Kommentarer Ingen kommentarer

Klimakrisa og verdas fattige

Dei fattige i verda har inga skuld i klimaproblema. Likevel er det dei som lir mest når ekstremvêret herjar, når temperaturen stig til over 50 grader C og havvatnet stig.

Vi er dei skuldige, sa Jan Egeland i sitt foredrag i Stavanger i går. Me står ovanfor ei etisk utfordring: Kan me forsvara å halda fram med våre karbonbaserte luksusliv? 

Jan Egeland

Jan Egeland, generalsekretær i Flyktninghjelpen NRC

Mange av dere har nok sett Ylvis-videoen der de framstiller Jan Egeland med «nice legs» og «constantly working for peace». Han er også en av mine helter på den politiske verdensarenaen. http://www.youtube.com/watch?v=Yn-oemgzlEU

Verda har gått framover, hevdar Egeland i foredraget sitt. Aldri før har det vore så få krigar. Og i krigane som tragisk nok er, er det færre som blir drept. Det er no fleire demokrati enn diktatur i verda. Det er færre fattige, og ein ny mellomklasse veks fram i Asia og Afrika. I FN’s «human development index 2010» er 135 land med og berre 3 land har gått tilbake i utvikling sidan 1970. Kina har 20 gonger meir velstand i høve til 1970.

Men avstanden mellom rik og fattig har auka eksplosivt. For hundre år sidan var dei rikaste i verda 3 til 5 gonger rikare enn dei fattigaste. Nå er dei 100 gonger rikare. Det er mykje av grunnane til folkevandringa frå fattige til rike land. Eller sagt det på ein riktigare måte: forsøk på folkevandring. Det kan i den samanhengen dokumenterast at 20 000 har døydd i forsøket på å komma til eit rikare land.

Folk flyktar frå eit vonlaust tilvære til ei von om ei betre framtid. Me må difor gi folk trua tilbake på at framtida kan bli betre der folk bur. Det er stadig fleire land der folk har ny tru på at framtida blir betre, men urettvisa over at dei rike er så uendeleg mykje rikare kan likevel føra til at folk prøver lukka andre stader i verda. Jan Egeland jamfører denne kjensla med nordmenn sitt tilhøve til Amerika i slutten av 1800-talet. Det var nettopp vonløysa i Noreg som førte til at dei emigrerte.

Kva kan me gjera?

Jan Egeland seier me må gi folk trua på ei framtid der dei er. Sidan verda stadig blir betre, tenkjer han at det meir enn før er mogleg å hjelpa dei relativt få som er igjen i fattigdom.

Han avslutta foredraget sitt med å snakka om Syria, der flyktningestraumen vil nå 3,5 mill mennesker innan året er slutt. Noreg har tatt imot 712 flyktningar.

Korleis skal me argumentera for at Libanon, Jordan og andre naboland skal halda grensene opne? Noreg har tatt i mot 712 flyktningar og vil i fylgje den nye regjeringa ta imot 500 til. Libanon har allereie tatt imot 1 million.

Dette innlegget er meir inntrykk enn referat, men eg vonar det inspirerer deg til å delta i den offentlege samtalen om fattigdom, mellom anna i tenketanken Tenk mer! På eigne vegne vil eg oppmoda til å arbeida for ein annan flyktningepolitikk som gjer at me kan ta imot fleire, men argumentasjonen for det, må eg ta opp seinare ein gong.

Skrevet av Aud Jorunn Hakestad Haugen

 

november 09 / 2013